Ullklær i sommervarme

Av Håvard Kleppe
3. nov. 2003
September og oktober er månedene med de mange høytidene i Israel. Etter festene skulle livet normalisere seg.

Kjære venner,

For Herrens lov skal gå ut fra Sion,
Herrens ord fra Jerusalem. (Jes 2, 3)

                                                                                                            Haifa, 31.10.2003

Folk er innpakket i ullgensere i dag. Nattetemperaturen har vært nede i 17 grader, og mange ser ut til å forandre garderobe raskt. Har de ikke hørt værmeldinga som varsler 27° utpå dagen?  Noen av de gamle har tydeligvis hatt møllkuler i skapene, for den stramme lukta av naftalin kjennes på avstand.

Vi får fort tankene over på andre ting, for det er fredag og vi må få gjort en del før butikkene  stenger til sabbaten. Banken er første stopp, og det er ny sikkerhetsvakt i dag, så vi blir litt ekstra sjekket. Det må jo koste en formue, når alle banker, restauranter,  offentlige kontor og større butikker må ha sikkerhetsvakter ved alle inngangsdører. Ved kjøpesentra blir også bilene sjekket før vi får kjøre inn på parkeringsplassen.  Livet må likevel gå så normalt som mulig. Mens Else Brit går for å kjøpe noe mat til et eldre ektepar, stikker jeg innom Ibrahim.  Etter de vanlige høflighetsfrasene, får jeg kjøpt  tetningsmasse til å fylle i noen hull i  taktekket. Med tanke på  regnet som vi håper vil komme snart, er det best å ta alle forholdsregler. Det går med et par ettermiddagstimer  til å sope og rydde mellom rør og luftekanaler i klimaanlegget, for å sikre  at regnvannet har fritt løp ned fra det flate taket. Nedløpsrennene må også spyles rene. Tidlig kveld får vi besøk av gode jødiske venner. Etter at Haggai fikk sitte på med oss da han var på vei til krigen i Libanon i 1982, har vi hatt kontakt med ham og familien. Han arbeider nå med sin doktoravhandling i hebraisk litteratur.

Oktober begynte med de "fryktelige dagene" mellom Rosj Hasjana og Jom Kippur. Dagene skal brukes til ettertanke, for å gjøre opp i sitt forhold til både Gud og medmennesker. I tempelets dager, når offerdyret ble slaktet og øverstepresten gikk inn i det aller helligste for å bære fram blodet fra sonofferet, skulle folket være forberedt til å ta imot den tilgivelsen de ba om. Beit Eliahu-menigheten brukte Jom Kippur som en samlingsdag til bønn og faste. Mange overnattet i leilighetene på senteret, eller hos venner i nærheten. Det er så godt som ingen trafikk på den alvorsfylte  dagen i  det jødiske året, men sykler, rullebrett og rulleskøyter erobrer de bilfrie gatene. Rundt femti menighetsmedlemmer tilbrakte godt et døgn sammen. Mellom fellessamlingene var det tid til å bli bedre kjent med hverandre. Barna overnattet i telt i hagen. I år hadde vi sørget for å stenge vanningsanlegget, for å slippe det som skjedde i fjor;  da begynte vannsprederne å dusje plenen klokka halv seks om morgenen. Den uventede oppvåkningen gikk over i yr glede.              Fasten ble avsluttet med et felles måltid i menighetssalen.

Påfølgende sabbat feiret vi løvhyttefesten, Sukkot, hvor de minnes israelsfolkets ørkenvandring. Festen gir et påbud om å glede seg, og når jødene går inn i sine løvhytter, skal de glede seg og svinge "de  fire artene"; palmeblad, grener av løvtrær og popler og frukter av edle trær. Vi kan se de ortodokse jødene gå gatelangs med disse  foreskrevne blader og frukt. I tempelets tid hadde de en seremoni hvor de hentet vann i Siloadammen og bar det opp til tempelet. Ekstra lys ble tent ved tempelet, slik at folket kunne følge vannbærerne, mens de sang ordene fra Jesajarullen; "Med glede skal dere øse vann av frelsens kilder."  Under denne høytiden var det at Jesus stod fram og sa: "Den som tørster, la han komme til meg og drikke! Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften har sagt, renne strømmer av levende vann."  Det vakte sterke reaksjoner den gang, og det vekker sterke reaksjoner i dag, når Jesu ord blir forkynt.

Beit Eliahu-menigheten feiret sukkot i Ebeneser-hagen, hvor de 150 frammøtte hadde vansker med å finne plass under taket av løvhytta. Det var ingen tung plikt å glede seg. På slike samlinger finner mange menighetsmedlemmer det lettere å be med seg venner. Håvard  holdt talen på denne samlingen.

Kristne fra mange nasjoner, også en hel gjeng fra Norge, kommer til Jerusalem for å feire løvhyttefesten og for å delta i Jerusalemsmarsjen. Dette året ble de messianske jødene nektet å delta. Om det har noe med at den nye borgermesteren i Jerusalem er ortodoks jøde, skal jeg ikke ha noen sterk formening om, men det oppleves nok som en trussel fra ortodoks hold, at de messianske jødene viser mer  igjen i det israelske samfunnet.

Den siste lørdagen i oktober var det storsamling i Galilea. Messianske og arabiske menigheter hadde sin årlige fellessamling i en skog mellom Nasaret og Genesaretsjøen. Det var ca. 600 mennesker til stede. Lovsangen var på arabisk og hebraisk, og noen av lovsangene var kjent på flere andre språk. Forsamlingen kunne finne sin språkgruppe, enten det var engelsk eller russisk, og så ble talene holdt på hebraisk og arabisk. Få øyne var tørre da en palestiner fra Gasa avla sitt vitnesbyrd. Han var fylt av hat og raseri mot Israel og mot jøder. Men så ble han født på ny, og løst fra det destruktive hatet.  En messiansk jøde fortalte at han og familien skulle sendes ut som misjonærer til et annet land i Midt-Østen. De ble så bedt for. Dette er virkelig stort! Når messianske menigheter i Israel blir sendemenigheter, er det virkelig Herrens fredsrike som utvides. For Herrens lov skal gå ut fra Sion, Herrens ord fra Jerusalem. (Jes 2, 3)

 Før det nær tre timer lange møtet var over, begynte røken fra de mange grillene å varsle fortsettelsen på fellesskapet. Vi fikk møte flere som Håvard samarbeidet med i Nasaret på 80-tallet, og  fikk bli bedre kjent med russiske immigranter som er medlemmer i Beit Eliahu.

Samuel, vår kjære pastor og medarbeider, har mange ulike oppgaver. Som formann i Caspari-senterets styre var han invitert til USA for å  besøke en rekke lutherske menigheter i Chicago-området. Det ble i tillegg radiointervju og bankett. Hans forberedelser lå lagret i datamaskinen, og da sikkerhetsfolkene i Frankfurt beslagla PC-en, ble oppholdet enda mer hektisk enn planlagt. Vi prøvde å sende billedpresentasjoner som e-post, men de var for store. Delte de opp i mindre enheter, og så satt han i USA og prøvde å synkronisere bilder og lyd på nytt. I slike situasjoner er det irriterende å bare ha litt datakunnskap, for det skapte ekstra arbeid for Samuel. Neste gang har han nok lagret programmet sitt på CD-plater.

"Etter festene blir alt nytt", heter det i en israelsk sang. Livet begynner å normalisere seg. Men nå truer den sterke arbeiderorganisasjonen, Histadrut, med generalstreik fra  3. november. Det er snakk om en av de største streikene i Israels historie. Vi skal prøve å holde det gående i vårt arbeid, hvor deres støtte og forbønn er helt avgjørende.

Riktig "varme" hilsener fra

Else Brit og Håvard Kleppe