Temakvelder om menighetsbygging på Hellvik

Av Ola Undheim
14. nov. 2003
Gustav Steensland har undervist om menighetsbygging på tre temakvelder på bedehuset nå i høst. Vi har fått mulighet til å gjøre hans manus tilgjengelig her på dette nettstedet. Ved bruk av materialet i andre sammenhenger må kilden oppgis.

Av: Gustav Steensland, Marraveien 18, 4375 Hellvik. Epost: gustav.steensland@c2i.net

Temakveld 24. september 2003: Menighetsbygging - del 1

I løpet av tre kvelder denne høsten er jeg bedt om å belyse temaet menighetsbygging. Opplegget vil bestå i at jeg bidrar med en innledning til samtale. Hovedpunktene blir utdelt på et ark. Det er en fordel om en har med seg Bibelen og notatsaker til samlingene.

Introduksjon

Bibelmateriale:
Jesus sa til Peter: "Du er Peter; på denne klippe vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den." Matt 16,18. Om disiplenes forhold til "en bror som synder", sa Jesus også dette: "Hører han ikke på dem [dvs. to eller tre vitner], så si det til menigheten." Matt. 18,17. Paulus sier: "For vi er Guds medarbeidere, og dere er Guds åkerland, Guds bygning." 1Kor 3,9. Peter sier: "Vær selv levende steiner som bygges opp til et åndelig tempel!" 1Pet 2,5. Kortfattet konklusjon: Jesus ville en kirke og han ville bygge den. Kirken er et fellesskap av Jesu disipler. Jesus er "byggherre" og kirken er hans "byggeprosjekt". Kirken er altså ikke et "byggelag" av mennesker som har et felles prosjekt de selv har funnet på. I den greske teksten brukes ekklesia både om kirke og menighet i de to nevnte tekstene fra Matteus-evangeliet. Det er altså en ubrytelig sammenheng mellom Guds verdensvide kirke og den lokale kirke, menigheten. Menigheten er og har helt og fullt alle kirkens kjennetegn, gaver og tjenester.

Trosbekjennelse:
Den apostoliske trosbekjennelse sier: "Jeg tror på […] en hellig, allmenn kirke, de helliges samfunn, […]." Den nicænske trosbekjennelse sier: "Jeg tror […] at der er én hellig, allmenn og apostolisk kirke." Den lutherske augsburgske bekjennelse sier: "Like ens lærer de [= våre menigheter] at det alltid vil forbli én hellig kirke. Men kirken er forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett. […]." CA art. 7.

Aktualisering på Hellvik:
Arkivet i mitt hjemmekontor har tre mapper:
· Hellvik bedehus/kirke (bl.a. plakat 1996: "Hellvik kirke")
· Strukturkomiteen for Hellvik bedehus
· Menighetskomiteen

Hellvik er ikke, men har en menighet. Denne menigheten samles til gudstjeneste på bedehuset i regi av menighetskomiteen, som er underlagt Egersund menighetsråd. Styret for Hellvik bedehus har tatt initiativ til temakvelder om menighetsbygging. Konklusjon: Det er vilje til å bygge "menighet" her på Hellvik. Må noe "rives" og erstattes med noe "nytt"? Eller skal noe "pusses opp"? Trenger noe "reparasjon"? Trengs det en "utvidelse", et "tilbygg"? Disse uttrykkene kan anvendes både på bygninger og ordninger. Følelsene varierer, argumentene er til dels motstridende og ulike modeller har vært lansert. Jeg har derfor kommet fram til at en tredeling av temaet menighetsbygging kan ha følgende mønster:

· Del 1: Fokus på relasjoner og følelser
· Del 2: Fokus på tankegang og argumenter
· Del 3: Fokus på rammeverk og ordninger

Del 1: Fokus på relasjoner og følelser

Fra et kristent perspektiv må vi tenke om relasjoner på tre måter:
· Vertikale relasjoner
· Horisontale relasjoner
· Individuelle relasjoner

Om vi anvender relasjonsmodellen på temaet menighetsbygging, åpner det seg viktige perspektiv.

Vertikale relasjoner
. Guds forhold til menigheten
. Skaperen vil at vi skal takke for og ta ansvar for skaperverket
. Frelseren vil at vi skal gjøre ham kjent og trodd
. Fornyeren vil gi oss kraft, mot og innsikt
. Menighetens forhold til Gud
. Vi skal få takke, tilbe og frykte Gud
. Vi skal få leve av og for nåden i Jesus Kristus
. Vi skal ved Ånden bli stadig minnet om Jesus og det han gir

Horisontale relasjoner
. Forholdet til våre søsken i troen: kirkens døpte medlemmer
. I egen menighet og kirke
 Jfr. formålsparagrafen for Hellvik bedehus
 Ellipsen: "folkekirke og trosfellesskap" (jfr. bok av Harald Hegstad).
.  I andre kirkesamfunns menigheter
. Forholdet til lokal befolkning og nærmiljø
. Jfr. Roger Rasmussens avisinnlegg i Dalane Tidende.
. Forholdet til egen og andre nasjoner, folkeslag og kulturer

Individuelle relasjoner
. Relasjonen til menighetens vi (subjekt)
. Vi må vite hvem vi er og hva vi vil
. Relasjonen til oss selv (objekt)
. Vi må kjenne oss selv og være i stand til å vurdere oss selv.


I alle disse relasjonene vil også følelser spille en rolle. Vi berøres, beveges, skremmes, gledes, sørger, frykter, gråter, ler og trives. Listen kunne gjøres ennå lengre. Det handler om at vi påvirkes emosjonelt, følelsesmessig av det som skjer i og det vi tenker om de relasjonene vi står i.

Både i vertikale, horisontale og individuelle relasjoner er det viktig å sette ord på sine følelser. I den vertikale relasjon taler Gud til oss og vi kan tale til ham i takk og bønn. Bibelens salmer viser oss at det er rom for alle typer henvendelser. Bibelen oppfordrer oss også til å være stille for Herren (se for eksempel Jes 30,15). Stillhet er også en måte å være i en relasjon på. Det handler om trygghet, åpenhet og tillit.

Med dette inviterer jeg til samtale om bygging av relasjoner som en del av menighetsbygging på Hellvik.

Temakveld 22. oktober 2003: Menighetsbygging - del 2: tankegang og argumenter

I løpet av tre kvelder denne høsten er jeg bedt om å belyse temaet menighetsbygging. Også denne gang vil jeg bidra med en innledning til samtale.
 
Introduksjon
På forrige samling la jeg opp til følgende disposisjon av temaene:
· Del 1: Fokus på relasjoner og følelser
· Del 2: Fokus på tankegang og argumenter
· Del 3: Fokus på rammeverk og ordninger
I dag skal vi derfor ta for oss del 2, kort sagt teologi og lærespørsmål om menighetsbygging. Som kristne er vi alle meningsberettiget i lærespørsmål og ansvarlige for våre argumenter og holdninger.

Bibelmateriale:
Jeg sa sist at NT viser oss at det er en ubrytelig sammenheng mellom Guds verdensvide kirke og den lokale kirke, menigheten. Menigheten er og har helt og fullt alle kirkens kjennetegn, gaver og tjenester. I 1 Kor 1,4-9 gir Paulus uttrykk for en slik tenkning.

Begrepet "menighetsbygging" leder tankene til oppføring, utbygging og vedlikehold av et byggverk. Under Israelfolkets vandring i ørkenen var et telt samlingsstedet for offer og tilbedelse av Gud (2 Mos 26,1ff: "helligdommen", tidligere gjengitt med "tabernaklet"). Senere ble det bygget et tempel i Jerusalem (1 Kong 6,7: "Da huset ble reist [av kong Salomo], ble det bygd av stein som var tilhogd i steinbruddet"). Med Jesus kom en ny tid, hvor tilbedelse i hans menighet ikke lenger er knyttet til én bestemt helligdom (Joh 4,21). Apostelen Peter fører bildet av tempelet videre slik: "Vær selv levende steiner som bygges til et åndelig tempel! Bli et hellig presteskap, og bær fram åndelige offer som Gud gjerne tar imot, ved Jesus Kristus. For det heter i Skriften: Se, jeg legger på Sion en hjørnestein, utvalgt og dyrebar; den som tror på ham, skal ikke bli til skamme" (1 Pet 2,5-6).
Avsnittet fra 1. Peters brev er utgangspunktet for tanken om alle kristnes medansvar for menighetsbygging og alle kristnes rett og plikt både i forholdet til Gud, til søsken i troen og overfor dem som er utenfor menigheten. Menighetsbygging handler derfor ikke bare om å bygge opp det "indre" fellesskap, men også å bygge "ut", slik at stadig flere kan komme til tro på Jesus og bli en del av det åndelige tempel.

NT gir mange føringer for begge de nevnte elementer av menighetsbygging. Disse føringene finnes dels som "bilder" eller "metaforer". Foruten tempel finner vi bl.a. disse uttrykkene om det kristne fellesskap eller menigheten: "legeme" ("Dere er Kristi legeme, og hver enkelt er dere hans lemmer" 1 Kor 12,27), "åkerland" ("Jeg [Paulus] plantet, Apollos vannet; men Gud gav vekst. […] For vi er Guds medarbeidere, og dere er Guds åkerland, Guds bygning" 1 Kor 3,6+9), "vintre" ("Jeg er vintreet, dere er grenene" Joh 15,5), "hellig folk" (1 Pet 2,9). Slik en kropp trenger mat og trim, slik en åker må pløyes, gjødsles og stelles, slik et vintre må vannes og beskjæres, slik et hellig folk har sine særlige kjennetegn til forskjell fra andre folk, ja, slik innebærer menighetsbygging å nære, ta vare på og utvikle det indre fellesskap. Men kirke eller menighet er ikke et tilstrekkelig mål i seg selv. Å være kirke, å høre til en lokal menighet innebærer at en har del i et oppdrag og i mange oppgaver. Oppdraget og oppgavene er omtalt i NT på en rekke steder. Misjonsbefalingen, som også er dåpsbefalingen, står i en særstilling (Matt 28,18-20). I Ef 4,1-16 gir Paulus undervisning om kirkens enhet og de mange tjenester.

Læremessig sammenfatning (dogmatikk):
Det er mulig å samle kirkens funksjoner i tre sektorer av en sirkel, ofte beskrevet med tre greske ord: martyria (vitnesbyrd, dvs. forkynnelse og undervisning), koinonia (fellesskap, dvs. slik det kommer til uttrykk i gudstjenesteliv og organisering), og diakonia (omsorgstjeneste, både i individuelle og gruppevise tiltak som samtale (sjelesorg), aktiv lytting, hjelp, støtte, givertjeneste osv.). For hver av disse sektorene gir NT oss mye veiledning og oppmuntring. Å bygge menighet innebærer å "sette menigheten bedre i stand til å være det den er kalt til å være, og gjøre det den er kalt til å gjøre" (Harald Hegstad: "Hva er menighetsutvikling, og hvorfor behøves det?", i Halvårsskrift for praktisk teologi, 1-2003, side 6).
 
Jeg nevnte forrige gang den lutherske augsburgske bekjennelse, som sier at "[…] kirken er forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett. […]" (CA art. 7). Det er et viktig poeng at kirken slik er synlig på et lokalt sted. Evangeliet høres og sakramentene er en kombinasjon av konkrete elementer (vann, brød og vin) som deles ut til levende mennesker. Forkynnelse, dåp og nattverd framstår som tydelige kjennetegn på en menighet. De omtales også som "nådemidler" i luthersk dogmatikk. Gjennom disse midlene, som høres med ørene, som kjennes på kroppen, som spises og drikkes, gir Gud oss sin nåde. Nåde er tilsagnet om den ufortjente tilgivelse og oppreisning. Nåde er håpets fundament. Håpet gir livsmot og vågemot. Et menneske og et fellesskap som lever i og av nåde med et trygt håp, har de krefter som trengs for å vitne, bygge fellesskap og vise omsorg. Menighetsbygging (eller menighetsutvikling) handler derfor om å gi tid og rom for at nådemidlene kan være i virksomhet på et gitt sted.

Innledningsvis henviste jeg til at alle kristne er levende steiner i Guds byggverk, kirken, som et åndelig tempel. I dette tempel og overfor samfunnet omkring er alle kristne, dvs. alle som tror og er døpt, del i et presteskap med vide fullmakter og oppgaver. Samtidig har de fleste kirkesamfunn gitt særskilte tjenesteoppdrag til utvalgte medlemmer. Grunnlaget for disse tjenesteoppdrag finnes i NT, og så er de utviklet i den kirkelige tradisjon. Med et så variert grunnlag og en oppdelt tradisjon er det derfor et mangfold av dogmatiske argumenter. Det er ikke enkelt å gå inn for den ene eller andre ordning. Selve ordningstematikken skal vi ta for oss på neste temakveld. Her i dag vil jeg legge vekt på at menighetsbygging skjer i et samspill mellom det alle medlemmer gjør og det som er betrodd særskilte personer. Noen må ta ansvaret med å styre dette samspillet. Kirken, menigheten er derfor avhengig av et fungerende lederskap. Menighetsbygging innebærer derfor en "byggeledelse", som fordeler ansvar og oppgaver i utførelsen av oppgavene. Lederskap omfatter først og fremst relasjonen mellom leder(e) og etterfølgere. Denne relasjonen må bygge på gjensidig respekt og jevnlig prøving av utført arbeid hos begge parter.

Aktualisering på Hellvik:
Jeg sa sist at "Hellvik er ikke, men har en menighet". Denne menigheten består av alle steiner i Guds "åndelige tempel" her på stedet. Disse steinene er "de som tror og er døpt", slik jeg sa ovenfor. Å bygge menighet på Hellvik må derfor ta utgangspunkt i de "steinene" som allerede er en del av bygget. Jeg har ikke nøyaktig statistikk, men generelle tall for kirketilhørighet tilsier at ca. 90% av beboerne på Hellvik er døpte medlemmer av Den norske kirke. I tillegg kommer medlemmer i andre kirkesamfunn. Hos det totale antall døpte personer på Hellvik finner vi varierte holdninger og meninger om kirketilhørighet og den tro, det ansvar og de oppgaver som hører med. Definisjon av behov spriker nok også. Menighetsbygging på Hellvik vil derfor skje i kraftfeltet mellom det vi vanligvis kaller "folkekirke" og "trosfellesskap". Erfaring tilsier at trosfellesskapet er det beste utgangspunkt for å bygge og bygge ut en menighet.

Å bygge menighet har som sitt første mål at flest mulig av "steinene" er på plass i "tempelet", dvs. for eksempel at de viser dette ved å være med og feire gudstjeneste. Å bygge menighet tilsier også at dåp og nattverd blir like naturlige elementer i gudstjenestelivet her på Hellvik som forkynnelse, bønn, lovsang og tilbedelse. Å bygge menighet handler også om å erkjenne og styrke de relasjonene vi tok for oss i første temasamling (vertikale, horisontale og individuelle relasjoner). Den horisontale relasjon minner oss om at å bygge menighet også betyr at vi skal nå ut med evangeliet til de som ennå ikke er "levende steiner" i det åndelige tempelet, Guds kirke på jorden, dvs. i hans menighet her på Hellvik, men også på steder mer eller mindre langt borte, hvor ulike grenser må krysses av utvalgte budbærere.


Temakveld 12. november 2003: Menighetsbygging - del 3: rammeverk og ordninger

I løpet av tre kvelder denne høsten er jeg bedt om å belyse temaet menighetsbygging. Også denne gang vil jeg bidra med en innledning til samtale. På første samling la jeg opp til følgende disposisjon av temaene:
· Del 1: Fokus på relasjoner og følelser
· Del 2: Fokus på tankegang og argumenter
· Del 3: Fokus på rammeverk og ordninger
I dag skal vi derfor ta for oss del 3, kort sagt organisering av menighetsbygging. Som medlemmer av menigheten har vi ansvar, rett og plikt til å bidra til at byggingen ordnes og ledes på en tjenlig måte. Også i denne siste økten vil jeg belyse emnet ut fra Bibelen, dogmatikken og den aktuelle situasjon på Hellvik.

Bibelmateriale og dogmatikk:
Jeg velger denne gangen å holde disse to innfallsvinklene sammen. I boken La kirken være kirke (Oslo 1990) sier Andreas Aarflot:

"Det er ikke mulig å fastslå ut fra Det nye testamente ett spesielt organisasjonsmønster når det gjelder lederskap og avgjørelsesmyndighet, som en kan bruke som modell for kirkens ordning i dag."

Etter mitt syn kan Aarflots synspunkt ikke bety at vi må lete helt andre steder enn i Bibelen for å finne retningslinjer for organisering av menighet og kirke. Det gjelder å lete på rett måte. I artikkelen "Ledelsesstrukturer i den eldste kirke" (i boken Reform og embete. Festskrift til Andreas Aarflot, Oslo 1993) synes jeg Ernst Baasland gir god rettledning:

"Jeg vil hevde at Det nye testamente på noen måter er normativt hvis vi skal tenke nytt om ledelsesstrukturen i kirken i dag. Men det normative i Det nye testamente kan neppe være den ledelsesstrukturen vi forsøker å rekonstruere ut fra Det nye testamente. Det normative er kirketenkningen."

Dermed er vi tilbake til hovedmomentene i forrige temakveld, hvor det bibelske og læremessige bilde av kirken ble tegnet opp. Samlet sett kan koblingen mellom kirkesyn og struktur formuleres slik: Rammeverk, ordninger, ledelse og organisering må utformes på en måte som er tjenlig i forhold til det kirken er, det oppdrag den har fått og den situasjon den befinner seg i. Om vi følger Baasland litt videre på hans tankerekke, er følgende punkter tydelige i NT: 1) Kirken kan ses på som en familie, og "huset var grunnenheten i den første kristne kirke". 2) I byer med mange "husmenigheter" ble en knyttet sammen til en kirke. Slik markeres det at kirken representerer et "utvalgt, annerledes folk". 3) Å være kirke er å være i Kristus. Kirken er derfor en egenartet "organisme". Baasland oppsummerer slik:

"Konkluderende kan vi si at tredelingen - kirken som familie, som offentlig forsamling og som legemliggjort fellesskap - kan reduseres til en todeling når vi tenker på ledelsesstrukturen:
a) Den trer fram som synlig, avgrenset ytre ekklesia (kirke). En slik offentlig forsamling krever en tydelig ledelse både innad og utad, og ledelsesstrukturen i den kristne ekklesia viser likheter både med den hellenistiske byforsamling og den jødiske synagoge. Derfor spiller forstandere, eldste og biskoper en fremtredende rolle.
b) Den er samtidig en indre størrelse, hvor enheten ikke ligger i noen kirkelig ledelse, men i Jesus Kristus, i Den Hellige Ånd. Det er ut fra et slikt perspektiv karisme-listene [nådegave-listene] utvikles."

At både hellenistiske og jødiske forbilder ble benyttet, sier noe om at kirkeordningen var tilpasset lokale forhold. En tilsvarende fleksibel tankegang finner vi i den lutherske bekjennelsen:
 
"Og til sann enhet i kirken er det nok å være enig om evangeliets lære og om forvaltningen av sakramentene. Men det er ikke nødvendig at det alle steder er ensartede menneskelige overleveringer eller skikker eller seremonier som er fastsatt av mennesker." (fra Den augsburgske bekjennelse, artikkel 7).

Min konklusjon så langt er at kristne forsamlinger står ganske fritt til å velge organisasjonsform. I samme åndedrett må det også sies at friheten ikke må føre til isolasjon og egoisme ved at en lar være å ta i betraktning fellesskapet med søsken i troen regionalt og universelt. Rammeverk og ordninger mht. menighetsbygging dreier seg derfor både om den enkelte lokale forsamling og om grad og omfang av tilknytning mellom forsamlingene. Tilknytning til en større kirkelig enhet eller felles struktur vil normalt innebære føringer og retningslinjer for ordninger på det lokale plan, i den enkelte menighet. En kirkemodell som legger størst vekt på den enkelte menighets selvstendighet, beskrives med begrepet kongregasjonalisme. En kirkemodell som forutsetter sterke bånd mellom menighetene kan kalles synodal og/eller episkopal. En synode er et møte der kirkelige ledere (leke og vigslede representanter for menigheter) kommer sammen for å drøfte og avgjøre spørsmål vedr. kirkeordning, styring, lærespørsmål, osv.. En episkopal modell legger vekt på det tilsyn og den omsorg en biskop utøver i et gitt område eller overfor en gitt gruppe av menigheter.

Jeg nevnte forrige gang at forkynnelse, dåp og nattverd kalles nådemidler og framstår som tydelige kjennetegn på en menighet. Videre sa jeg at menighetsbygging derfor handler om å gi tid og rom for at nådemidlene kan være i virksomhet på et gitt sted. Ordene "tid", "rom" og "virksomhet" angir behov for organisering og lederskap. I de fleste kirkesamfunn blir noen medlemmer utpekt og vigslet til tjeneste i og overfor menigheten. Disse personene får gjerne et særlig ansvar for at nådemidlene er i rett bruk i menigheten. I Den norske kirke har vi en ordnet tjeneste for prest, diakon, kateket og kantor. Prester med utvidet ansvar får oppdrag som prost og biskop. Andre kirkesamfunn bruker pastor eller forstander som betegnelse på "prestestillingen". Som en markering av alle medlemmenes medansvar for menighetsbygging og nådemiddelforvaltningen er det vanlig med valgte råd, hvor i alle fall prest eller pastor er medlem i kraft av sin stilling. Ledelse av en menighet er derfor en felles oppgave for medlemmene og de ansatte. Mye mer kunne vært nevnt vedr. rammeverk og ordninger, men noe av det kan kanskje komme fram i samtalen etterpå.

Aktualisering på Hellvik:
Jeg sa sist at generelle tall for kirketilhørighet tilsier at ca. 90% av beboerne på Hellvik er døpte medlemmer av Den norske kirke. I tillegg kommer medlemmer i andre kirkesamfunn. Vår norske grunnlov har en paragraf om fri religionsutøvelse. Samtidig har vi en ordning med statskirke. Menighetsbygging på Hellvik kan derfor i prinsippet gå i retning av å danne en menighet på fritt grunnlag, og så kan en velge om en vil knytte seg til et eksisterende kirkesamfunn. Jeg velger likevel nå å ta utgangspunkt i ordningen for Den norske kirke. Min begrunnelse er at det mest nærliggende valg er at en menighet på Hellvik vil ta utgangspunkt i flertallets medlemskap i Den norske kirke.

Menighetsbygging på Hellvik må med nevnte utgangspunkt ha som målsetting at det blir et eget menighetsråd på stedet, samt at en prest kalles og innsettes til tjeneste i og overfor menigheten. Denne høsten er et nytt forslag til tjenesteordning for menighetsprest og prost sendt ut på høring fra Kultur- og kirkedepartementet. Nyordningen, som er tenkt innført fra 1. januar 2004, vil innebære at prosten blir gitt økt lederansvar og kan disponere prestene i prostiet uten for sterk binding til en enkelt menighet. Menighetene vil nok ønske å ha "sin" prest, og det vil nok bli slik at en fast prest blir medlem i det (eller de) aktuelle menighetsråd.

Bygging er ikke gratis, ei heller menighetsbygging. At alle midler skal komme "ovenfra" eller "utenfra", er et for svakt og usikkert fundament. Økonomien i Den norske kirke har derfor i lengre tid vært basert på en kombinasjon av offentlig bevilgning og lokal givertjeneste. Mitt råd mht. til menighetsbygging på Hellvik er at det legges til rette for en fast givertjeneste.

Til slutt vil jeg understreke at bygging av en menighet på Hellvik må bygge videre på den grunnvoll som alt er lagt. Gudstjenester og møter i lag, foreninger og bibelgrupper må ses i et helhetsperspektiv. En begrensning av frihet og selvstendighet for lag og foreninger må veies opp mot bonusen ved at et menighetsråd vil kunne ha omsorg og tilrettelegge en god menighetsbygging til beste for kirkemedlemmer og øvrige innbyggere her hos oss på Hellvik.