Når murer rives og bygges

Av Håvard Kleppe
2. des. 2003
Vi opplever sterke diskusjoner om murer som bygges, men er mest opptatt av den som er revet

Om riving og bygging av murer...

 

Han er vår fred, han som gjorde de to til ett

og rev ned det gjerdet som skilte, fiendskapet (Eph 2; 14)

 

Generalstreiken som var varslet i begynnelsen av november ble det ikke noe av. Men når offentlige kontorer har vært mer og mindre ute av drift i et par måneder, -havner og flyplasser stengt i perioder; da har det skapt problemer for en rekke mennesker.

Internasjonalt er det nok gjerdet som skal skille mellom palestinere og israelere som vekker mest oppsikt. Forleden var overskriften i en israelsk avis følgende: Den delen av gjerdet som er fullført har allerede reddet flere titalls liv. Mange av settlerne raser, fordi de ser at regjeringen går i retning av en tostats-løsning.  

Maccabi Haifas fotballkamp mot Valencia ble lagt til Tyrkia, fordi sikkerhetrisikoen var for høy i Israel. Vi har nå sett at i Tyrkia har de ingen gjerder mot terror, og Europa har fått et varsko om  samme type terrorhandlinger som Israel har slitt med i årevis.

Så er vi her, med budskapet om at fiendsskapets skillevegg er revet ned. Vi skal prøve å se medmennesker med Guds kjærlige blikk, og ikke la følelser som frykt og raseri styre våre tanker og ord. På samme tid må vi være orientert om hvilke ideologier og religiøse grunnholdninger som rår grunnen i Midt-Østen, slik at vi ikke er helt naive.

I midten av måneden var vi med på UCCI (Det forente kristne råd i Israel) sin høstkonferanse. Konferansene er til oppbyggelse og samtale om felles utfordringer. Det er nær på 30 ulike kirkesamfunn og organisasjoner som er medlemmer i UCCI. Organisasjonen viser enheten og mangfoldigheten i Guds rike. For tiden opplever alle medlemsorganisasjonene vansker med å få innvilget visa for sine arbeidere.

En uke senere hadde organisasjoneslederne et møte med representanter for både Innenriks- og Religionsministeriet. Tidlig i desember håper vi å få mer klarhet når det gjelder visa for vårt arbeid.

Mens vi var i Jerusalem, besøkte vi Caspari-senteret og fikk med oss et kveldsforedrag der. Temaet var: Islamsk endetidsteologi og politiske realiteter. Foredragsholderen har selv muslimsk bakgrunn. Han ga et tankevekkende fordrag om muslimenes forhold til Israel og de kristne, med utgangspunkt i bøker utgitt ved det prestisjefylte AL AZHAR akademiet i Kairo."Hvordan kunne Allah tillate at de vantro (jødene) fikk kontroll over Jerusalem i 1967?" Konklusjonen var at "de rettroende hadde forlatt islams vei og opprettet vennskap med Vesten og de vantro. Som straff ble de fratatt det hellige sted. Bare ved å vende tilbake til Allahs vei, vil de kunne jage bort okkupantene."

Når ledende islamske teologer taler så tydelig, og de "rettroende" viser at de mener alvor, synes det ikke å være mye håp for fredsløsninger. Det internasjonale samfunn må vite hvilket teologisk grunnlag en har å gjøre med, og sette tydlige grenser. Foredragsholderen er opptatt av å være tydelig overfor islam, uten å bygge opp under hat mot araberne. Han er selv involvert i et spennende forsoningsarbeid mellom jøder og arabere.

Den danske presten i Jerusalem, Jan Mortensen, har sagt ja til å bli prest i Immanuelskirken i Tel Aviv. Sammen med sin ukrainske kone Vicka, og deres datter på 3, vil han flytte inn i menighetshuset på forsommeren. Vi besøkte dem i Jerusalem og gleder oss til å samarbeide i Tel Aviv.

Blant de mange leietakerne i menighetshuset i Tel Aviv, er Holy Land Ministries, som har et kleslager i kjelleren. Da jeg, Håvard, besøkte et av HLM sine to sentra for hjemløse, fikk jeg oppleve at Tanja Topelier og hennes frivillige medarbeidere virkelig  lever opp til Jesu programerklæring i Jesaja 61. Den store innvandringen har nemlig også skapt en gruppe mennesker som ikke klarer å tilpasse seg alt det nye, og lever et usselt liv på samfunnets skyggeside. I ly av Jesu nåde får de en ny mulighet.

"Israel er som Edens hage!"  Belay har en sterk utstråling, og det er med entusiasme han uttaler seg:" Mange av oss etiopiske jøder opplevde sterk forfølgelse  i Etiopia. Troende søsken ble brent til døde, ja, det hendte at lik ble gravd opp og skjendet på det verste.  Også her i Israel har vi opplevd motstand, men det er for ingenting å regne..."    Belay er leder for de messianske menighetene av etiopere, og de får leie kontor i menighetshuset i Tel Aviv. Denne menigheten har vokst slik at de ikke har plass nok i menighetshuset for sine gudstjenester, men de har sine midtukesamlinger her.  Menigheten i  Haifa bruker  Beit Eliahu til sine gudtjenester.

Han skryter veldig av kontakt og samarbeid med norske og finske misjonærer, både i Etiopia og i Israel.  Kanskje forstår han at min samtale med ham også vil inneholde noen kritiske punkt om samarbeidet. "Du vet at det er stor kulturforskjell mellom oss," sier han med et bredt smil. Jeg prøver å ikke la smilet føre til at jeg glemmer rot i innbetaling av den beskjedne leien av lokalene, og at de har problem med å holde tidene i avtalen.  "Både du og jeg lever i Israel nå," sier jeg bestemt. "Vi må begge forholde oss til den virkeligheten vi lever i." Og så avslutter vi samtalen med en bønnestund, hvor vi opplever enheten i Guds nærhet.

Det går ikke lenge før jeg får beskjed om at Belay har ordnet opp i rotet. Selv har jeg fått enda større respekt for brødre som har måttet lide for sin tro på Jesus. På enkelt vis har Israelsmisjonen fått være med på å lette deres tilpasning til livet i Israel. Tenk at han opplever Israel som "Edens hage".

Vi så muligheten til noen fridager i Eilat, den fredelige badebyen ved Akaba-bukta. Sist vi var der var i 1984, og det hadde skjedd en rivende utvikling der. Foruten å slappe av, var vi med på en jeeptur i ørkenområdet rundt byen. Dyre- og plantelivet i ørkenen, samt det dramtatiske fjellformasjoner, gjorde turen veldig interessant. Et ektepar som vi ble ristet sammen med i baksetet, syntes vårt arbeid hørtes så spennende ut, at han ønsket at vi skulle komme og holde et foredrag i deres menighet. De tilhører reformjødedommen og har kvinnelig rabbiner.  Får se hva det fører til.

En sabbats ettermiddag og kveld satt vi  ved sykesenga til Nathan(92).  Han kom som jødisk innvandrer fra Romania, men bodde i Nasaret i mange år. De siste 12-15 åra har han vært på Ebenezer-hjemmet, hos sin familie. Av hans kjødelige familie er det ingen igjen, de ble ofre for nazistenes grusomheter. Nathan var alltid en "gentleman", men nå opplevde vi at smerter og usikkerhet raste i ham. Samtalen gikk på en blanding av jiddisch, rumensk og hebraisk. Da vi ba sammen, stilnet alle stormer. Den siste tiden sa Nathan ofte at han bare var på siste stoppested. Han ventet på å komme hjem. Han fikk sovne inn dagen etter at vi hadde vært de, og begravelsen  var preget av det håp.

Bortsett fra noen plastikk-juletrær og nisser i enkelte arabiske butikker, er vi helt upåvirket  av kjøpefesten som stunder til. Men hver enkelt gudstjeneste er et møte med Ham som hyrdene og vismennene tilba.

 

Haifa, 2.desember  2003

 

Hilsen fra Else Brit og Håvard