Herlige August

Av Else Brit og Håvard Kleppe
15. sep. 2005 (Sist oppdatert: 11. nov. 2005).
Det har nok hendt før at historiske begivenheter har kommet i skyggen av et lite barn.

Vi har opplevd august måned som handlingsspekket til tusen, og så har begivenhetene kulminert i lille August, vårt første barnebarn, som ble født den 25. på Rikshospitalet. På ny gjenopplever vi følelsene vi hadde da våre egne barn ble født; - av å være vitne til et stort under. Og selv om vi i slike stunder merker at vi er langt borte, bringer høyteknologien raskt inntrykk fra åstedet gjennom digitale foto og videosnutter. Han er oppkalt etter sin tippoldefar, August Skjærpe, som ganske mange husker som skytterveteranen som deltok på hele 54 landsskytterstevner, fordi han "likte å treffe venner."  Brynhild og Asbjørns  sønn har foreløpig få og basale mål i livet.

 

Det gjorde godt med et solstreif av dette slaget, for siste del av måneden har helsemessig vært tung. Et par uker med mindre smerter  gjorde at Else Brit prøvde å gjøre litt mer på kjøkkenet, og tok endatil noen få, forsiktige svømmetak i Middelhavet (30º). Det resulterte i muskelbetennelse i skuldrene. Med ME, (tretthetssyndrom) må en hele tiden passe seg for ikke å overskride aktivitetsgrensen, eller så betaler en dyrt i ettertid. Ni måneder med smerter  og utmattelse tar på både fysisk og psykisk. Vi blir allikevel oppmuntret av omsorg fra mange kanter. Har sagt det på spøk, at hun må leve minst 200 år for å prøve alle rådene hun har fått. Nå har vi med salving og bønn lagt det i Guds hender, og venter på en avklaring.

 

Under kriser av ulike slag, gjelder det å finne løsninger. Vannkrisen i Midt-Østen er en kjent sak, og som et ledd i å finne løsninger, ble et stort avsaltingsanlegg åpnet litt nord for Gasa. Sjøvannet blir avsaltet og millioner av kubikkmeter skal inn på nettet. Folk er bedt om å ikke bli overrasket over rødfarget vann i kranene. Det avsaltede vannet kan nemlig forårsake en kjemisk reaksjon i eksisterende vannledninger, uten at vannkvaliteten svekkes.

 

Utover sommeren dreide mye seg om uttrekkingsplanen fra  Gasa. Motstandere og tilhengere mobiliserte, men så stoppet nesten landet opp da en jødisk soldat skjøt vilt  rundt seg på en buss. Fire arabere ble drept, og ugjerningsmannen ble lynsjet av folk som stimlet til. Statsministeren og andre ledende politikere fordømte jødisk terror, og det var gripende å se jøder komme langveis fra for å vise medfølelse med de sørgende araberne i Shefaram. Senere var det nok en jøde som meiet ned flere palestinere i protest mot tilbaketrekkingen. Den selvransakende stemningen i Israel står i sterk kontrast til jubelscenene blant palestinerne når muslimske selvmordsbombere har drept uskyldige israelere.

 

Like etter at den jødiske sørgedagen Tisha BeAv gikk ut, begynte evakueringen av de vel 8000 bosetterne på Gasa-stripen. Det var få som var  uberørt av å se bosetterne forlate hjem og arbeidsplasser de hadde bygget opp i løpet av 20-30 år. Noen ble beordret bort fra sitt hjem for annen gang. I 1982 måtte de forlate hjemmene sine i Yamit, da Sinai ble gitt tilbake til Egypt. Det var også sterkt å se  den verdighet soldater og politifolk utførte evakueringen med. Massive troppestyrker (over 50.000) gikk ubevæpnet til oppgaven. De ble utskjelt som forrædere og nazister, og i enkelte av bosettingene var motstanden voldelig. Men soldater og politifolk opptrådte med tålmodighet og medfølelse. I løpet av en uke var bosettingene folketomme. Nå er de vakre bygningene snart jevnet med jorden, og 15. september skal også militære styrker  være ute. Hele operasjonen, med kompensasjon til bosetterne og oppbygging av nye boligområder,  har en prislapp på 11-17 milliarder kroner. Israel har fått en grense som er lettere å forsvare, men anarkiet som råder i de palestinske områdene lover ikke godt.  Verdenssamfunnet kan bidra til håp, ved å forlange at de palestinske selvstyremyndighetene avvæpner de mange terrororganisasjonene.

 

Den religiøse dimensjonen av tilbaketrekkingen har gitt mange tolknings-variasjoner: Nylig gikk den innflytelsesrike politikeren og rabbineren Arie Deri ut og sa at tilbaketrekningen ikke var en kamp mellom religiøs lovgivning (Halacha) og staten. "Hvis det hadde vært en kamp mot Halacha, ville dere sett både meg og hele den ortodokse befolkningen  der."

I det ultraortodokse kvarteret, Mea Shearim i Jerusalem feirer de ultraortodokse "Naturei Karta" det de kaller "seieren over sionismen". Plakater i området forkynner at "Sionismen er en katastrofe for det jødiske folk" og "(Rette) Jøder er ikke sionister". Da er det ikke til å undres over at kristne har ulike holdninger til det som har skjedd.

 

Mange i Likud-partiet arbeider nå intenst for å fjerne sin egen statsminister, Ariel Sharon, som var en av grunnleggerne av partiet. Det er ventet en innbitt og hard kamp om å bli statsministerkandidat, både i Likud og i Maarach (Arbeiderpartiet)

 

Dette ble mye om saker som engasjerer, men som ikke er grunnen til at vi er her:

 

I går fikk jeg telefon fra en israeler som de siste to månedene trofast har   kommet til gudstjenester i Tel Aviv. "Scooteren min ble stjålet  for noen dager siden. Jeg hadde mange Matteus-evangelier liggende i veska. Håper i alle fall at de får bruk for lesestoffet", sa han leende. Vår venn har vært på søk lenge og i våre samtaler kommer det fram en blanding av tanker og ideer fra både New Age og Jehovas vitner. Be om at Den Hellige Ånd må åpne Ordet og sette ham helt fri.

 

I sommermånedene har den store søkningen til gudstjenestene vært til stor inspirasjon.

En gruppe unge hollandske fotballspillere har vært her i 10 dager og hatt fotballskole for barn i menighetene i Haifa. Det har vakt oppsikt og tiltrukket andre barn i nabolaget. I slike tilfelle er det viktig å klargjøre for foreldrene at troen på Jesus er en naturlig del av opplegget, og at de skriver under på at de tillater sine barn å delta. De daglige ettermiddagsøktene på stranda i Haifa har også ført til fin kontakt med en rekke ungdommer som til og med kom til gudstjeneste i Beit Eliahu.

 

Jeg har fortsatt ukentlige møter med den tidligere flyveren som jeg nevnte i forrige brev. I sin ungdom hadde han møtt evangeliet, og han forteller: "Da fikk jeg vite om veien jeg skulle ha gått. Tenk så mye tull jeg har vært borti fordi jeg valgte feil." Nå er han opptatt av at hans familiemedlemmer må bli kjent med Jesus. Hans tilstedeværelse i husfellesskapsgruppa frisker opp. I fellesskapet deler vi gleder og sorger, og det som samler oss er gleden over at;

- dere har fått navnene skrevet i himmelen." (Lukas 10; 20)

 

 

Med de beste hilsener fra Else Brit og Håvard Kleppe